Da jeg gikk på gymnaset (nå videregående) på slutten av 70 tallet strikket svært mange av jentene i undervisnings timene. Det var inn å ha en fin, unik strikkegenser og hånd strikke produksjonen var stor. Vi var mye på tur og en strikkegenser var en selvfølgelig del av det vi hadde med i sekken og den ble alltid tatt på når vi skulle ta bilder. Den var like selvfølgelig som anorakken, gamasjen, nikkersen og Kvikk Lunsjen. En av mine venninner traff mannen sin på den måten. Hun så en fin genser og kikket ekstra på han som hadde den på, han kikket tilbake og slik ble de et par.
Vi hadde en lokal småskala strikke produsent i Ålesund, Dorothea Foldal, som laget «Foldalgenser» som ble solgt på en av Ålesunds fine butikker, Sankten Mote. De var strikket i 100% ull. Dorothea Foldal var fra USA og så nok den rikholdige norske strikketradisjonen med nye øyne. Kanskje tok hun også med seg noe fra sin bakgrunn og fornyet mønstrene og fargene og slik skjer nyskapning. Disse genserne var nydelige og svært populære blant de unge. I min vennegjeng hadde «alle» en Foldalgenser. Hun har vært til stor inspirasjon for meg.
Når jeg ser på gamle bilder fra mine foreldres generasjon og bilder fra deres ungdom på 1950 tallet var også skigenseren en selvfølgelig del av det man hadde med på tur.
Så på 80 tallet kom «plastic fantastic» perioden og fleecen fykende og danket ut skigenseren som turplagg. I alle år har man forsøkt å lage kunst fibre med bedre egenskaper enn ull. Dette har man aldri lykkes med. Selv om fleecen også har noen gode egenskaper er ullen er fortsatt den suverene fiberen.
Jeg vil slå et slag for den tradisjonelle skigenseren.
Varme hilsener fra Siri og Siriknit
Bilde: Gode venninner på skitur i Tafjordfjella på begynnelsen av 80 tallet med skigenser, anorakk, nikkers og gamasjer.